Om poengmodellene

NCS-harmoni

NCS (Natural Colour System) beskriver hver farge med tre verdier: sorthet, kulørthet og kulør. Sorthet og kulørthet kalles sammen nyansen. Systemets egne harmoniprinsipper sier at farger passer sammen når de deler noe: samme kulør (et monokromt skjema), samme nyanse, eller samme sorthet eller kulørthet. Denne modellen måler akkurat det — hvor mye struktur fargene deler inne i NCS-fargerommet. Den vet ingenting om hvordan fargene ser ut på en skjerm; den regner direkte på NCS-verdiene du skriver inn.

Offisiell forklaring: NCS Colour AB — How the NCS system works

Fargehjul (klassisk fargeteori)

Den eldste tilnærmingen, kjent fra alle kunstfag: plasser fargene på et fargehjul og se på vinklene mellom dem. Små vinkler er analoge (rolige, beslektede), motsatte farger er komplementære (sterk kontrast som likevel balanserer), tre jevnt fordelte farger er triadiske. Modellen plasserer hver farge på hjulet og gir poeng etter hvor nær kombinasjonen kommer et av de klassiske skjemaene. Gråtoner regnes som å passe med alt. Den ser bare på kulør — mørkhet og intensitet ignoreres, noe som er både styrken og blindsonen dens.

Bakgrunnslesning: Wikipedia — Color scheme og Wikipedia — Color theory (med røtter i Johannes Ittens The Art of Color, 1961)

Perseptuell avstand (ΔE)

Ikke en harmonimodell i det hele tatt — en måling. Hver farge konverteres til fargerommet CIELAB, som er laget slik at geometrisk avstand tilsvarer hvor forskjellige to farger ser ut for et menneske. Avstanden kalles ΔE (delta E). Denne poengsummen belønner fargepar som er tydelig forskjellige, og trekker for par som er så like at de ser ut som en feil ved siden av hverandre. Høy poengsum = tydelig forskjellige, lav = nesten identiske. Den sier ingenting om kombinasjonen er vakker — bare om den er tydelig.

Offisiell forklaring: CIE — International Commission on Illumination, oversikt på Wikipedia — Color difference

Ou & Luo (2006)

Den eneste modellen her som er bygget på forsøk med mennesker. Li-Chen Ou og Ronnier Luo viste fargepar til observatører, samlet inn harmonivurderinger og tilpasset en formel til resultatene. Formelen regner i CIELAB og legger sammen tre effekter: en kromatisk differanse-effekt (små kulør- og kromaforskjeller oppleves harmoniske), en lyshet-effekt (lyse par og par med tydelig lyshetskontrast skårer høyere), og en kulørpreferanse-effekt (observatørene vurderte blåtoner høyere og mettede rød-gule lavere). Fordi den gjenspeiler målte preferanser, har den meninger de andre modellene ikke har — samme par kan skåre høyt på NCS-harmoni og lavt her.

Originalartikkel: Ou & Luo, «A colour harmony model for two-colour combinations», Color Research & Application 31(3), 2006

Hvorfor de er uenige

Hver modell svarer på et ulikt spørsmål. NCS-harmoni spør «deler fargene struktur?», fargehjulet spør «er dette et klassisk skjema?», ΔE spør «kan du se forskjell på dem?», og Ou & Luo spør «likte folk par som dette?». En palett som skårer godt på alle fire er et trygt valg; en palett som splitter dem forteller deg hva slags kombinasjon det er.